Jakob Weidemann regnes som en av etterkrigstidens mest sentrale norske kunstnere. Dette maleriet fra 1988 er et godt eksempel på Weidemanns sene produksjon, der han med kraftfulle strøk og et fargesterkt billedspråk skaper komposisjoner som utstråler en kraftfull energi. Maleriets sentrale form, med sine eksplosive toner i rosa, grønt, blått og gult, springer ut mot betrakteren som en blomstrende visjon — typisk for kunstnerens organiske formspråk og assosiative tilnærming til naturens uttrykk. Med sin dynamiske penselføring og sans for koloristisk balanse, demonstrerer Weidemann her sin evne til å skape et visuelt rom der det intuitive møter det komposisjonelle. Verket tilhører en periode hvor kunstneren arbeidet mer abstrahert, men like fullt beholdt sin signatur i form av fargerik harmoni og poetisk nerve. Maleriet fremstår som et sterkt og tidstypisk verk fra en moden fase i Weidemanns kunstnerskap.