Erik Pløen var en banebrytende norsk keramiker kjent for sin eksperimentelle tilnærming til form og glasur. Han startet sin karriere som læregutt hos Schneider & Knutzen i Oslo under andre verdenskrig og etablerte senere egne verksteder, blant annet på Høn i Asker og Espa i Stange. På 1950-tallet begynte han å eksperimentere med høybrent steingods og reduksjonsglasurer, noe som førte til en nyorientering i hans kunstneriske uttrykk. Pløen fikk sitt internasjonale gjennombrudd etter å ha deltatt på utstillingen Formes Scandinaves i Paris i 1958 og ble tildelt Lunningprisen i 1961. Han var også gjesteprofessor ved Midway Studios ved University of Chicago, hvor han introduserte bruk av gassovn for keramikkbrenning i Norge, noe som muliggjorde høyere temperaturer og nye glasureffekter. På 1970-tallet flyttet Pløen til Son ved Oslofjorden, hvor han lot seg inspirere av livet under vann. Dette resulterte i organiske, skulpturelle former som ofte minner om sjøpinnsvin og anemoner. Senere begynte han å arbeide med porselensleire og utviklet en forkjærlighet for krystallglasurer og matte overflater med innrisset dekor. Pløens arbeider er representert i flere museer, inkludert Nasjonalmuseet i Oslo og Victoria and Albert Museum i London.