Motivet er hentet fra utsikten Erichsen hadde fra sitt hotellrom på Breiset Hotell i Lillehammer. Som i flere av Erichsens arbeider er det ikke det topografisk presise som står i sentrum, men opplevelsen av stedet: lyset, stillheten og den nesten kontemplative avstanden mellom forgrunn og bakgrunn. Breiset hotell var på denne tiden et populært oppholdssted for kunstnere, og bildet bærer preg av å være malt i en situasjon der kunstneren har hatt tid til å fordype seg i landskapets skiftninger. Arbeidet kan ses i sammenheng med Erichsens utvikling mot et mer modernisert formspråk, der han beveger seg bort fra den rene naturalismen og over i et mer selvstendig billedspråk. Her blir landskapet ikke bare gjengitt, men fortolket – et uttrykk for kunstnerens indre blikk like mye som det ytre motivet. Et sjeldent og stemningsmettet eksempel på Erichsens Lillehammer-motiver, med solid forankring i norsk landskapstradisjon og samtidig en tydelig frempek mot modernismens forenkling og koloristiske frihet.