Thore Herambs malerier fra 1980-tallet viser en kunstner som beveger seg stadig friere mellom det figurative og det mer oppløste, der motivet ofte reduseres til stemning, rytme og farge. Landskap og interiører danner et gjenkjennelig utgangspunkt, men behandles med en løsere penselføring og en mer dempet, harmonisk koloritt. I denne perioden fremstår Herambs uttrykk som mer personlig og meditativt. Formene forenkles, og det er i spenningsfeltet mellom det observerte og det erindrede at bildene får sin styrke. Resultatet er malerier som ikke først og fremst beskriver et sted, men en opplevelse – preget av stillhet, balanse og en var søken etter det essensielle i motivet.