Gunnar S. Gundersens malerier fra begynnelsen av 1960-årene representerer et høydepunkt i norsk konkret kunst. I denne perioden utviklet han et stramt, geometrisk formspråk, hvor rene fargeflater og presise komposisjoner danner et klart og harmonisk billeduttrykk. Med utgangspunkt i internasjonale strømninger innen konkretisme og konstruktivisme arbeidet Gundersen systematisk med forholdet mellom form, farge og rom. De klare, ofte hardt avgrensede feltene skaper en visuell rytme og balanse, samtidig som subtile fargeforskyvninger gir bildene en vibrerende kvalitet. Maleriene fra denne fasen viser en kunstner som søker det universelle og tidløse, der motivet er redusert til rene visuelle elementer. Verkene regnes i dag blant de mest betydningsfulle bidragene til etterkrigstidens abstrakte maleri i Norge.