I Hestehode fra 2010 fremstår motivet som en kraftfull, nesten ikonisk form som trer frem fra et fragmentert og lagdelt billedrom. Hestens hode er tydelig markert i profil, men samtidig oppløst gjennom overmalinger, skrapninger og transparente fargefelt som bryter opp den figurative lesningen. Komposisjonen er bygget opp av kontraster mellom mørke, kompakte flater og lysere, mer åpne partier, der særlig det sorte hodet og de markerte ørene danner et visuelt tyngdepunkt. Innslag av turkis, fiolett og dempede røde toner skaper en urolig, nesten elektrisk koloritt som forsterker motivets intensitet.